I siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, av den nye redaktøren eksplisitt stilet til “kultureliten”, skriver Olav Gjelsvik, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo om hvor lite reflekterte økonomer er i forhold til klimaspørsmålet (“Tenke langt og handle rett”, Nytt Norsk Tidsskrift, 27(1-2), s 22-31).
Foranledningen er at et utvalg nedsatt av det britiske finansministeriet, ledet økonomen Nicholas Stern (LSE), har konkludert at vi må gjøre mer for å svare på klimautfordringene enn det noen, men ikke alle, økonomer har hevdet før. Gjelsvik identifiser, antakelig helt korrekt, spørsmålet om tidspreferanseraten som den sentrale uenigheten. Stern-rapporten har satt denne nær null, dvs. at nytte i framtida skal gis nesten like stor vekt som nytte i dag, og flere økonomer mener det er for lavt i forhold til markedsatferd.
Gjelsvik mener så godt som alle andre økonomer enn Stern holder på for høye tidspreferanserater. Angus Deaton, engelsk økonom som arbeider ved Princeton, mener det spesielt er amerikanske økonomer har denne hang-up om at økonomisk politiske beslutninger må begrunnes i markedsatferd, og at andre økonomer gjerne aksepterer tidspreferanserater nær null for utforming av politikk (Deaton, 2007). I alle fall er ikke landskapet av økonomer så uniformt som Gjelsvik gir inntrykk av.
Gjelsvik gir inntrykk av at økonomer flest motsetter seg de radikale forslag fra Stern-rapporten kommer med, og at det er derfor de gjerne vil koble dette til urimelige forutsetninger hos Stern. Mitt inntrykk er nesten motsatt: I den grad en så lav tidspreferanserate oppfattes som en vederstyggelighet er det mer fordi vi er redde for at modellene våre ville bli ustabile da. Og vi er tvert i mot positivt overrasket over at utgiftssida ved Sterns forslag ser ut til å være så liten! Stern-rapporten konkluderte med utgifter ved reduksjon av klimagasser på rundt 1 prosent av verdens nasjonalprodukt. Om disse utgiftene skulle være en eller to prosent av nasjonalproduktet så virker det latterlig lite på meg. Et av de største problemene verden står overfor kan løses ved kostnader på en prosent av nasjonalproduktet? Selv om vi går for to prosent av nasjonalproduktet virker det på meg og andre økonomer jeg har diskutert med nesten for godt til å være sant!
Gjelsvik er derimot overbevist om at økonomer motsetter seg utgifter i denne størrelsesorden nå fordi det ikke er vår generasjon som vil bære de tyngste kostnadene ved en klimakrise. Det har han begrenset empirisk belegg for. Jeg tror jeg kjenner flere økonomer som er villig til å akseptere å betale både en, to eller tre prosent av nasjonalproduktet for å løse klimaproblemet før de er villig til å akseptere prinsippet om at tidspreferanseraten bør være nær eller faktisk lik null. Det er nok fordi vi har en følelse at noe ved den nyklassiske vekstmodellen gjør den mindre egna til denne typen politiske beslutninger.